Posts in ymse

You had me at aluminium

Uten å vise fram et eneste produktbilde greier Apple å hypnotisere (en lettpåvirkelig fangirl som) meg med designfilosofien sin. Apple Jony Ive ska vi gift oss?

Får til det meste

streetart10

Dette var ikke bloggposten jeg skulle skrive i dag. Egentlig skulle jeg bare klage litt og så trekke deres (og min egen) oppmerksomhet over på pent bilde og flere pene bilder der dette pene bildet kommer fra, men så plutselig så var jeg halvveis uti den bloggposten jeg lenge har tenkt over å skrive. For jeg er hardtarbeidende arbeidsledig; jeg synes ikke det er noe stas i det hele tatt, men begynner endelig å få teken på dette med å skaffe meg en jobb.

Jeg på arbeidsdag 8/8 i strekk, og selv om jeg heldigvis har seinvakt i dag sånn at det bare ble opp klokka 0600 7 dager på rad så synes jeg fremdeles at livet som ung designerspire burde vært mer glamorøst enn at jeg må ha to jobber samtidig (så lenge jeg feirer bursdager som begynner med 2 så er jeg fremdeles ung, sant?). De samme to jobbene har gjort at jeg har vært veldig lite hjemme sånn utenom sovetid i det siste, og dermed ser det ut som om det har foregått krigshandlinger her inne. Jeg trives best når det er ryddig og pent her, og blant mine største talenter er evnen til å generere rot rundt meg. Begge mine foreldre er ryddige dydsmønstre og den egenskapen har tydeligvis ikke gått i arv. Nesen til pappa derimot, den fikk jeg.

Grunnen til at jeg er lite hjemme fordi jeg har to jobber, er at jeg ikke har en ordentlig jobb. Jeg ble ferdigutdannet i fjor sommer og jeg har fremdeles ikke fått meg en ordentlig jobb, og det er ikke så veldig ålreit. Jeg har en solid utdannelse, helt ålreite karakterer (sånn hvis du ser bort fra matte 1-3 og den der fysikken hvor jeg tror jeg fikk E for godt forsøk) og jeg er overraskende trivelig og praktisk anlagt til å være sivilingeniør. Og likevel har jeg altså ikke jobb. Jeg har skrevet mange søknader, gått på kurs for å skrive bedre søknader og skrevet enda flere (og bedre) søknader. Jeg har vært på en del jobbintervju (både for mange og for få, sånn egentlig) og jeg har blitt ganske mye flinkere til det. Det viste seg ganske raskt at mitt stjernetalent på jobbintervjusammenheng er å fremstå som lettere tilbakestående og ganske personlighetsløs. Jeg er jo ingen av delene, men får tydeligvis en litt uheldig reaksjon på stundens alvor. Sånt går det heldigvis an å øve på, og jeg nærmer meg nå mitt normale nivå på både intellegligtens og personlighet.

Det er fort gjort å bli rar i hodet av å gå sånn og ikke få seg jobb, andre med samme utdannelse får seg jo jobb. Noen dager er hodet rarere enn andre, og jeg bruker kanskje litt for mye tid på å tenke over hva som er galt med meg. FOR HVA ER GALT MED MEG SOM IKKE FÅR SEG JOBB? Manglende jobbintervjuskills er en ting, manglende erfaring er en annen. Jeg har jobbet hele veien gjennom utdannelsen, men ikke med noe som er direkte relatert. Jeg har jobbet på en sengepost på St. Olavs hospital, noe som jeg mener er relevant for omtrent hele livet, men som likvel ikke er like relevant for en potensiell arbeidsgiver som lurer på hva jeg kan på designfronten. At jeg er dronningen av vafler og kaffe teller tydeligvis ikke like mye. Jeg burde kanskje ha sørget for å skaffe meg mer relevant erfaring, men jeg hadde fast jobb med fast inntekt og trivelige kolleger, og dermed en ting mindre å bekymre meg for her i livet. For meg var det nok å bekymre seg for om jeg kom til å skjønne fysikken før eksamen (det skjedde ikke) og om nåværende designprosjekt kom i havn innen fristen (det skjedde, godt hjulpet av ca 100 timer på datasalen siste uka) – jeg ville helst slippe å bekymre meg for om jeg har penger nok til å leve også.

Manglende erfaring er altså en ting som er feil med meg. At jeg er en gjennomført potet er kanskje en annen. Som designer har jeg innsett at jeg er en skikkelig allrounder – passelig god til det meste, men kanskje ikke eksepsjonelt god til noe? Produktdesign, interaksjonsdesign, tjenestedesign. Jeg synes alt er artig jeg, men kanskje burde jeg vært mer strategisk og kynisk og spesialisert meg på en av dem for så å kunne presentere noen sylskarpe meninger på de der jobbintervjuene (og ikke bare være fornøyd med å fremstå som nesten oppegående). Eller ikke. Problemet er vel heller at jeg selv har hatt litt sånn mindreverdighetskomplekser for å være designpotet. For det er jo ingenting galt i å være potet. Jeg kan litt om mye forskjellig og finner utav det meste. Jeg kan litt om mye forskjellig og kan å kjenne igjen de gode og riktige ideene. Jeg kan litt om mye forskjellig og vet hvor mye arbeid som ligger bak de gode og riktige ideene.

Jeg kan litt om mye forskjellig og det duger bættre meg i massevis.

Den ene av de to jobbene jeg har er en dårlig betalt, men veldig ålreit praksisplas (eller internship som vi sier på designspråket) hos en liten teknologitung ingeniørbedrift. Etter snart et år hvor jeg har tvilt mer og mer på hva jeg faktisk kan så har de siste tre ukene vært helt fantastiske for selvtilliten. Jeg har fremdeles ikke helt skjønt hva de gjør og selger, men jeg finner utav det litt etterhvert og jeg greier å løse de oppgavene jeg får. Selv om disse oppgavene blant annet er å forklare hva de gjør og selger (du vet, dette jeg ikke helt har skjønt). Det er en del prøving og feiling, men det er jo ikkeno stress. Det blir bra og går bra og ingen forventer at jeg skal være verdensmester fra første sekund.

Og med disse erfaringene på baklomma greier jeg forhåpentligvis å ta tak i det siste som kanskje er galt med meg som jobbsøker; jeg er så dårlig på å selge meg selv. Jeg vet at jeg kan og jeg får til og at jeg er trivelig og verdt å ansette. Og verden går ikke under (og kanskje viktigst av alt, jeg dør ikke av skam) om jeg tilbyr noen alt det fantastiske jeg er og de sier nei takk. Det finnes da andre som sikkert vil ha en designpotet. Note to self.

Gjør du noe så skjer det noe, men det er faen meg ikke lett å finne ut hvilken ende man skal begynne i bestandig.

A magical place

magical_world

 

Et treffende sitat som dukket opp i Facebook-feeden min og eksepsjonelt påtrengende kreativitet grunnet drepende kjedelige regnskapsoppgaver førte til dette. Standard prosjekt av typen skal bare, går fort sjø, som selvfølgelig ender med å være verken bare eller fort. Jeg har i det minste ny header på Facebook nå da, og det er jo også viktig, er det ikke?

Neverwhere og Neil Gaiman

neverwhereNoen bøker leser du for historien, noen bøker leser du for måten de er skrevet på og noen ytterst få leser du for begge. Neil Gaimans bøker tilhører siste kategori, og som jeg frustet på Twitter her om dagen så hater jeg alle som allerede har fått lest Ocean at the End of the Lane siden jeg må vente helt til sommeren med å få være en av dem. Enkelte ting er for viktige til at man kan ønske sin neste alt som er fint altså. Men det var ikke min manglende omtanke for mine medmennesker denne posten skulle handle om, det var hørespillet Neverwhere.

Neverwhere er en av mine favorittbøker, kanskje fordi London er en av mine favorittbyer, og jeg har lest den flere ganger. Leeeheenge nå har jeg gledet meg til hørespillet på BBC Radio 4, og i dag volkens, i dag er dagen. Første episode er i dag klokka 15.30 norsk tid, og BBC sin nettradio er tilgjengelig også her hos oss. Første episode varer en time, og så er det fem halvtimesepisoder som sendes 19.00 mandag – fredag førstkommende uke. Hvis du ikke har tid til å høre det live, så vil det være tilgjengelig on demand fram til 29. mars. Du finner alt du trenger å vite om om alt her.

La meg for eksempel nevne Benedict Cumberbatch, Natalie Dormer og Christopher Lee i sentrale roller. Jeg skal i alle fall sitte klar med strikketøyet og kaffekoppen.

Pausefisk

Jeg er iferd med å gjøre ferdig det som forhåpentligvis er mitt siste prosjekt før masteroppgaven, og fram til jeg får tid til å blogge igjen så får dere litt pausefisk. Kjenner jeg får skikkelig lyst til å kjøpe meg en stor pose perler og lage en hel installasjon tilegnet min barndomshelt.

Eller kanskje begynne med korssting.