streetart10

Dette var ikke bloggposten jeg skulle skrive i dag. Egentlig skulle jeg bare klage litt og så trekke deres (og min egen) oppmerksomhet over på pent bilde og flere pene bilder der dette pene bildet kommer fra, men så plutselig så var jeg halvveis uti den bloggposten jeg lenge har tenkt over å skrive. For jeg er hardtarbeidende arbeidsledig; jeg synes ikke det er noe stas i det hele tatt, men begynner endelig å få teken på dette med å skaffe meg en jobb.

Jeg på arbeidsdag 8/8 i strekk, og selv om jeg heldigvis har seinvakt i dag sånn at det bare ble opp klokka 0600 7 dager på rad så synes jeg fremdeles at livet som ung designerspire burde vært mer glamorøst enn at jeg må ha to jobber samtidig (så lenge jeg feirer bursdager som begynner med 2 så er jeg fremdeles ung, sant?). De samme to jobbene har gjort at jeg har vært veldig lite hjemme sånn utenom sovetid i det siste, og dermed ser det ut som om det har foregått krigshandlinger her inne. Jeg trives best når det er ryddig og pent her, og blant mine største talenter er evnen til å generere rot rundt meg. Begge mine foreldre er ryddige dydsmønstre og den egenskapen har tydeligvis ikke gått i arv. Nesen til pappa derimot, den fikk jeg.

Grunnen til at jeg er lite hjemme fordi jeg har to jobber, er at jeg ikke har en ordentlig jobb. Jeg ble ferdigutdannet i fjor sommer og jeg har fremdeles ikke fått meg en ordentlig jobb, og det er ikke så veldig ålreit. Jeg har en solid utdannelse, helt ålreite karakterer (sånn hvis du ser bort fra matte 1-3 og den der fysikken hvor jeg tror jeg fikk E for godt forsøk) og jeg er overraskende trivelig og praktisk anlagt til å være sivilingeniør. Og likevel har jeg altså ikke jobb. Jeg har skrevet mange søknader, gått på kurs for å skrive bedre søknader og skrevet enda flere (og bedre) søknader. Jeg har vært på en del jobbintervju (både for mange og for få, sånn egentlig) og jeg har blitt ganske mye flinkere til det. Det viste seg ganske raskt at mitt stjernetalent på jobbintervjusammenheng er å fremstå som lettere tilbakestående og ganske personlighetsløs. Jeg er jo ingen av delene, men får tydeligvis en litt uheldig reaksjon på stundens alvor. Sånt går det heldigvis an å øve på, og jeg nærmer meg nå mitt normale nivå på både intellegligtens og personlighet.

Det er fort gjort å bli rar i hodet av å gå sånn og ikke få seg jobb, andre med samme utdannelse får seg jo jobb. Noen dager er hodet rarere enn andre, og jeg bruker kanskje litt for mye tid på å tenke over hva som er galt med meg. FOR HVA ER GALT MED MEG SOM IKKE FÅR SEG JOBB? Manglende jobbintervjuskills er en ting, manglende erfaring er en annen. Jeg har jobbet hele veien gjennom utdannelsen, men ikke med noe som er direkte relatert. Jeg har jobbet på en sengepost på St. Olavs hospital, noe som jeg mener er relevant for omtrent hele livet, men som likvel ikke er like relevant for en potensiell arbeidsgiver som lurer på hva jeg kan på designfronten. At jeg er dronningen av vafler og kaffe teller tydeligvis ikke like mye. Jeg burde kanskje ha sørget for å skaffe meg mer relevant erfaring, men jeg hadde fast jobb med fast inntekt og trivelige kolleger, og dermed en ting mindre å bekymre meg for her i livet. For meg var det nok å bekymre seg for om jeg kom til å skjønne fysikken før eksamen (det skjedde ikke) og om nåværende designprosjekt kom i havn innen fristen (det skjedde, godt hjulpet av ca 100 timer på datasalen siste uka) – jeg ville helst slippe å bekymre meg for om jeg har penger nok til å leve også.

Manglende erfaring er altså en ting som er feil med meg. At jeg er en gjennomført potet er kanskje en annen. Som designer har jeg innsett at jeg er en skikkelig allrounder – passelig god til det meste, men kanskje ikke eksepsjonelt god til noe? Produktdesign, interaksjonsdesign, tjenestedesign. Jeg synes alt er artig jeg, men kanskje burde jeg vært mer strategisk og kynisk og spesialisert meg på en av dem for så å kunne presentere noen sylskarpe meninger på de der jobbintervjuene (og ikke bare være fornøyd med å fremstå som nesten oppegående). Eller ikke. Problemet er vel heller at jeg selv har hatt litt sånn mindreverdighetskomplekser for å være designpotet. For det er jo ingenting galt i å være potet. Jeg kan litt om mye forskjellig og finner utav det meste. Jeg kan litt om mye forskjellig og kan å kjenne igjen de gode og riktige ideene. Jeg kan litt om mye forskjellig og vet hvor mye arbeid som ligger bak de gode og riktige ideene.

Jeg kan litt om mye forskjellig og det duger bættre meg i massevis.

Den ene av de to jobbene jeg har er en dårlig betalt, men veldig ålreit praksisplas (eller internship som vi sier på designspråket) hos en liten teknologitung ingeniørbedrift. Etter snart et år hvor jeg har tvilt mer og mer på hva jeg faktisk kan så har de siste tre ukene vært helt fantastiske for selvtilliten. Jeg har fremdeles ikke helt skjønt hva de gjør og selger, men jeg finner utav det litt etterhvert og jeg greier å løse de oppgavene jeg får. Selv om disse oppgavene blant annet er å forklare hva de gjør og selger (du vet, dette jeg ikke helt har skjønt). Det er en del prøving og feiling, men det er jo ikkeno stress. Det blir bra og går bra og ingen forventer at jeg skal være verdensmester fra første sekund.

Og med disse erfaringene på baklomma greier jeg forhåpentligvis å ta tak i det siste som kanskje er galt med meg som jobbsøker; jeg er så dårlig på å selge meg selv. Jeg vet at jeg kan og jeg får til og at jeg er trivelig og verdt å ansette. Og verden går ikke under (og kanskje viktigst av alt, jeg dør ikke av skam) om jeg tilbyr noen alt det fantastiske jeg er og de sier nei takk. Det finnes da andre som sikkert vil ha en designpotet. Note to self.

Gjør du noe så skjer det noe, men det er faen meg ikke lett å finne ut hvilken ende man skal begynne i bestandig.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>